Sprø arkitektur

Dessverre var vår venn blitt syk, så han kunne ikke bli med oss på tur i dag. I stedet sendte han med oss en venninne av ham, så vi fikk fortsatt gjennomført dagens program, som inneholdt et par høydepunkter.

Hva gjør kinesere når de skal bygge et universitet for internasjonale studier? Det er jo viktig at studentene har et givende læringsmiljø, så da bygger man hvert institutt i stilen fra det landet instituttet representerer. Studerer man arabisk har instituttet minareter, studerer man russisk har det løkkupler, og studerer man engelsk ser instituttet ut som om det befinner seg i Oxford. Ikke at det ofte er 35 grader pluss i Oxford...

Og a propos engelsk arkitektur. I nærheten av dette universitetet ligger Thames Town. En liten, nybygd landsby som etter beste evne etterlikner en søvning engelsk landsby... Faktisk har de kopiert så detaljert at de ble saksøkt av en engelsk pubeier fordi puben de hadde laget var for lik. I den lokale kirken holdes det visst ikke gudstjenester (ettersom de få som har flyttet inn er kinesere), men den kan leies til brylxluper og store anledninger.

Dagens siste (og høyeste...) høydepunkt var et besøk i baren i Jin Mao-tårnet. De skulle etter sigende ha fantastisk kakao, men det var visst tatt av barkartet. Vi drakk derfor hver vår longdrink og nøt solnedgangen fra 87. etasje.

Vi sliter med en treg nettforbindelse. Illustrasjonsbilder kommer derfor senere.

Ankomst Shanghai

Vi er så heldige å ha en bekjent som bor i Shanghai, og etter at vi hadde fått sjekket inn på hotellet, ringte vår bekjent og lurte på om vi hadde lyst på norsk frokost. Rugbrødskiver med gauda og store kopper med traktekaffe smakte fortreffelig! Som vår bekjent sa: "Det er utrolig hva som lar seg skaffe i Kina, bare man vet hvor man skal få tak i det."

Nabolagskomiteen er den minste enheten i kommunistpartiet, og vår bekjent overtalte oss selvsagt til å avlegge det lokale kontoret et besøk. De snakket ikke ett ord engelsk, men var veldig blide og høflige, og prøvde ivrig å konversere likevel. Senere på dagen tok vi en kort tur rundt i byen, mer eller mindre på måfå, bare for å få med oss litt av stemningen.

Shanghai preges for tiden av heisekraner og gravemaskiner - spesielt i området rundt "The Bund" - byen blir fornyet for World Expo 2010.

Tegnene for Shanghai betyr "på havet", og en ting byen er kjent for er sjømat. Vi var derfor fast bestemt på å besøke en av Shanghais mange fiskerestauranter. Etter litt leting på nettet fant vi frem til Noble Seafood Restaurant, og tok en taxi dit.

I døra fikk vi dessverre beskjed om at det var fullt, og vii ruslet skuffet derfra - ca 100 meter - inntil vi tenkte at kanskje vi like godt skulle prøve å bestille bord til imorgen... Så vi gikk tilbake, og spurte samme dame om de hadde et bord "tomorrow". "Certainly, this way!" sa damen, og ledet oss til et ledig bord... (Det var forøvrig mange ledige bord i lokalet.)

Menyen så spennende ut, med mange lekre bilder av elegante retter. Vi plukket to forretter hver, med hvert sitt tilhørende glass med vin, og så en felles hovedrett. Vi prøvde å bestille to stk av hovedretten, men vår kvinnelige kelner mente bestemt at den var mat nok til to. Hun må være småspist! Vi ville ha en hel flaske vin til hovedretten, og det skulle en god del overtalelse til før vi fikk kelneren vår med på dette - ett glass til hver måtte være mer enn nok, mente hun, men vi lot oss ikke rikke i vår beslutning.

Kinesere og vestlige har litt ulikt syn på hvordan et godt måltid skal komponeres, og det er litt synd at en restaurant med så god mat som Noble ikke helt klarer å oppfatte hvordan vi ønsker måltidet vårt. Forrettene ble servert i feil rekkefølge, og hoveretten kom på bordet midt mellom forrettene. For oss har faktisk rekkefølgen noe å si, mens kinesere gjerne vil ha all maten på bordet samtidig.

Abalonen var gummiaktig og kjedelig, men krabbeklosuppen jeg hadde valgt meg som første forrett (ble servert som andre) var glimrende - og fisken vi hadde valgt oss som hovedrett var fantastisk (men for liten til to sultne personer).

Hele måltidet endte på 760 yuan (1 yuan er omtrent 1 krone) - hvorav 440 yuan var for vinflasken! Kanskje dyrt i Kina, men vi fikk mye for pengene!

Kvelden ble avsluttet på Starbucks, med sjokoladekake og espresso. Det tok litt tid å forklare ekspeditrisen at to triple espresso ikke er det samme som tre doble, men vi greide til slutt å få det som vi ville.

Nedover elven med stil (og så til Shanghai uten)

Da vi kom om bord i båten var det ganske tydelig at de var litt overbooket på de vanlige lugarene. Derfor prøvde de ivrig å få betalt for at folk skulle oppgradere. Etter litt forhandling endte vi opp med en av to Shangri-La-lugarer for veldig lite ekstra. Det betydde at vi hadde en lugar på 30 kvadratmeter og et eget lite fordekk å boltre oss på i stedet for å måtte menge oss med alle kineserne. En grei deal.

A propos kinesere. I fjor var det ca 80% vestlige turister og 20% kinesere. I år er det, på grunn av at Kina er mindre rammet av finanskrisen enn de fleste andre land, motsatt. De som jobbet på båten fortalte at det var litt dumt, ettersom kinesere er mildt sagt tilbakeholdne med tips, og tips er en stor del av den forventede lønna til mannskapet. For oss andre merkes det best på at køer og støynivået under måltider er litt anderledes enn vi er vant med hjemmefra.

Selve cruiset er det egentlig ikke så mye å fortelle om. Det var tre dagers herlig avbrekk fra det hektiske Kina avbrutt av særdeles middelmådige utflukter i land, helt greie måltider og hyggelig samvær med andre vestlige turister. Vi traff noen hyggelige australiere og en gruppe med morsomme amerikanere. Naturen var vakker, og dagene fløt av sted som de skal gjøre på et elvecruise.

Morsomt sammentreff. Vi så den kanadiske dokumentarfilmen "Up the Yangtze" på filmfestival i fjor. Den er tatt opp på Victoria Queen, som var båten vi reiste med. Vi kjente igjen både innredningen, landskapet og flere av de medvirkende.

Den siste kvelden ble skipet sluset gjennom det store kontroversielle damanlegget "Three Gorges", og dagen etter ble vi busset ut for å se på det. Den store kontroversen kommer av at de måtte flytte 1,3 millioner mennesker (en promille av Kinas befolkning) fordi områdene de bodde på ville bli oversvømmet. På den annen side, de siste hundre årene har det omkommet 700 000 mennesker i oversvømmelser som kan hindres ved dette prosjektet, og kostnadene ved den siste flommen er omtrent det samme som kostnadene ved damprosjektet. I tillegg dekker det 5% av Kinas elektrisitetsbehov, noe som i dag dekkes primært av kullkraft. Uansett hvordan man ser det, et imponerende prosjekt... kineserne har det med å tenke stort og gjennomføre. Og naturen var fortsatt flott selv om vannivået hadde steget med opp til 80 meter.

Fra vi gikk i land i Yichang var det slutt på overdreven luksus. Bussen fra Yichang til Wuhan (4,5 time) var i trangeste laget for kroppen min, og toalettet om bord må ha vært særdeles ille. Det luktet utedass i flere minutter hver gang noen gløttet på døra, og det gjorde de ofte. Nattoget fra Wuhan til Shanghai var helt greit, og vi kunne begynne vårt opphold her utvilte og fornøyde etter en lang transportetappe.

Verdens største by

Vi trodde at dagen idag skulle bli en begivenhetsløs transportetappe. Alt vi visste, var at vi skulle fly fra Xi'an til Chongqing, og derfra komme oss ombord i båten Victoria Queen. Vi visste ingen ting om Chongqing fra før, men hadde bestilt en guide som skulle hente oss på flyplassen, sørge for at vi fikk spist middag, og så hjelpe oss ombord i båten.

Vel... Siden det opprinnelige flyet vårt var kansellert, og vi hadde en båt å rekke, kom vi med et tidligere fly enn først tenkt, og hadde dermed flere timer å slå ihjel i Chongqing. Guiden som plukket oss opp på flyplassen spurte om vi ikke hadde lyst til å se litt av byen, siden vi nå først var der... Og det hadde vi!

Hun (guiden) kunne fortelle oss at Chongqing faktisk er verdens største by, med nesten 31 millioner innbyggere! (I hvert fall hvis man inkluderer det omkringliggende området som tilhører byen.) Opprinnelig var byen en del av Sichuan-provinsen, men har siden 1997 vært egen selvstyrt "municipality". I tillegg til et besøk på et rart lite sengemuseum, og en tur til byens høyeste punkt for å se på utsikten, fikk vi ordnet oss Chongqings spesialitet til middag; ekte Sichuan Hot-Pot. Fantastisk godt! (Men man bør like sterk mat...)

Chongqing er en by som ligger mellom flere fjell, og det er langt fra flatt her - byen har bratte bakker og trange gater. Et fargerikt innslag i bybildet er alle bærerne, som med sin bambusstokk hjelper folk å frakte varer.

Chongqing har ikke så mange severdigheter, men om natten er byen et fantastisk syn med alle neonlysene. Vi skulle egentlig ønske at vi hadde hatt mer tid til rådighet enn bare noen få timer, for dette virket som en morsom by.

Terracottakrigere

...er ikke veldig farlige, men det er unektelig et imponerende syn der de står i de samme geleddene i dag som de gjorde for over to tusen år siden. Armeen ble bygget til gravstedet til keiseren som samlet Kina, stifteren av Qin-dynastiet. (Han var for øvrig en lite hyggelig fyr, og sønnen hans var middels udugelig, så få var lei seg da dynastiet ble styrtet etter bare 15 år.)

Dette var en av de første tingene vi satte på programmet da vi planla ferien, og det var absolutt verdt å få det med seg. Mye av det vi sett har vært gammelt, stort og imponerende, og dette var eldre, mer sinnsykt stormannsgalt og rett og slett mer fantastisk enn noe annet vi har sett hittil.

Det var også interessant å se at arkeologene ikke er i nærheten av å ha gravd fram alt. De sparer mye til de har bedre teknikker. Blant annet har alle soldatene vært malt, men så langt har man ikke greid å bevare fargen, den har forsvunnet i løpet av kort tid etter at soldatene har vært gravd fram.

Fun fact: Kineserne forkrommet våpenene sine 220 f.Kr, 2150 år før teknikken ble oppfunnet i Tyskland.

Ellers har vi syklet rundt sentrum oppe på bymuren (13,7km) og vært på en god middag med tradisjonell underholdning: Tang Dynasty Show. For en gangs skyld en turistforestilling som var svært bra.

I morgen flyr vi til Chongqing og går ombord i en cruisebåt som skal ta oss nedover Yangzi i tre dager. Vi regner med at vi er offline mesteparten av tiden... noe som sikkert bare er sunt.

Xi'an

Glemte visst å skrive at Xi'an er en utrolig hyggelig by, som vi dessverre har altfor lite tid i. Hvis jeg hadde kunnet kinesisk, tror jeg dette ville vært et trivelig sted å bo.

Her ser dere Gåsepagoden:

Nå har dere sett den, og kan heller gå en tur i parken, shoppe, eller gjøre andre ting.